Æ. Jeg kan ikke skrive. Ikke sånn å forstå at jeg ikke kan stave og denslags, selv om jeg ironisk nok akkurat skrev jge, men at ord og setninger mer eller mindre løper en annen vei enn mot mitt nye, fantastiske, lille, svarte tastatur. Akk. Kanskje er det sånn at det er det som er problemet. Tastene er svarte og ikke skittenhvite. Det akn jo hende. Kan.

Jeg har dratt meg gjennom fem timer pedagogikk i dag – uten å lage en eneste småsur mine. Tenk det, dere. Jeg satt til og med helt foran. I pausen trasket jeg ned og kjøpte meg en ting med ost og tomat på, og fikk en pose med meg i hånden, som til min store glede rommet tre små sjokolader, to poser sjokoladekaffe, tyggis, suppe og litt ymse vareprøver. Sjokoladene er selvsagt borte, og i mitt sukkerrus presterte jeg nesten å ramle foran alle sammen, siden jeg trasker rundt med ullsokker innendørs og det noen ganger blir glatt. Men det gikk bra. Amen.

Etter fem inspirerende timer er bussen likevel god å ha, selv om den er full, og jeg hopper av i byen og tar riktig buss videre mot Gløs. Ramler inn på legekontoret for å registrere meg der og får en time i neste uke. Det er jo greit. Så kjeder jeg meg så mye at jeg bestemmer meg for å undersøke realfagsbygget. Ganske fint. Flott og flott. Kaprer et helt langbord og later som om jeg er like smart, i og med at jeg egentlig går på noe lignende selv. Jeg har jo matte og naturfag og sånne ting. Biologi, kjemi, fysikk og sånt. Det er bare en liten detalj at jeg lærer om økosystemer og nisjer og sånt, igjen, og ikke regner en eneste matteoppgave. Det trenger vi ikke å prate høyt om. Vår teori er at en god lærer ikke trenger å være Einstein, så lenge man kan lære bort det som skal læres bort. Barn gir da faen i kjerneregelen.

Men jada, joda. Det er jo ganske logisk at det ser så fancy ut her. Vårt sjarmerende krypinn er jo tross alt et gammelt sinnssykehus, med en lærer som første pasient. Oh the irony. Blir det for ille får jeg legge meg i et grupperom.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er fint, det er det – det å våkne og kravle inn i en armkrok og leke død en liten stund. Noen minutter. Etterpå er man ganske klar for verden.

Det er ganske fint å traske innover mot byen klokken syv om morgenen også. Der står det en buss, og så går vi av på feil sted. Spør bussjåføren i bussen foran som tar oss med litt lenger og peker på en rosa sekk. “Følg henne,” sier han, så da gjør vi det.

Skolen er over middels stor med sine over fem hundre elever. Vi har sjetteklasse i musikk og synger med bittelitt, men så setter vi oss ned og ser på dem i stedet. Flinke er de. Jeg sitter og smiler og får nesten litt gåsehud noen ganger. Tenk det. Så spiser vi.

I samfunnsfag briljerer jeg med min mangel på politiske kunnskaper, men det går bra. Det strekker seg ikke lenger enn til å forklare litt om storting og regjering når vi vandrer rundt mellom pultene, og det klarer til og med jeg som nesten ikke kan skille høyre fra venstre.

Friminutt er herlig, for da skinner solen og så leker vi boksen går med tjue barn eller noe. Det er ganske fantastisk. Gøy. Vi løper og hyler og ler så det nesten gjør litt vondt i magen, så du kan vel si at jeg er ganske sikker på at jeg vil holde meg til de minste. De er fine de. Gode. Det skal nok gå bra å bli lærer.

Når dagen er over drar jeg hjem og rister brød. Så drar jeg til torget og treffer Mitan. Vi kjøper italiensk is før hun må dra igjen, og så kjøper jeg meg pc, hårspray og et par gensere som er store og gode med kravle-rundt-i-faktor. Akkurat sånn som jeg liker dem best.

Nå er planen å hoppe i dusjen. Den nye dataen står på gulvet og starter opp, og så blir det nok kafé. Det er en bra plan. Jeg liker sånt. Egentlig skulle jeg dratt til Kongla for å spille spill, drikke saft, vin og spise kake, muffins, ost og kjeks, men jeg ble plutselig veldig sliten og fant ut at jeg har noen viktige ting å gjøre. Det er litt dumt. Men pytt. Det kommer flere dager sant.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha våknet, mer eller mindre, så drar jeg på meg klær. Det er praktisk, ikke sant, og så kommer Kongla og så leiter vi etter nøkkelen min som ikke er her, fordi mr ond-bæd-stor-slem-og-skummel (gi meg gullstjerne i boka nå ‘a) har dratt avgårde på jobb med den. Men det er greit. Jeg pusser tennene og sprayer det statiske håret mitt og så låser jeg henne ute, drar på meg mine beste grå converse, og så løfter jeg elegant på persiennen, stikker føttene ut og hopper. Smeller vinduet igjen og sjekker at man ikke kan få det opp. Kjempemessig spør du meg.

I kjent og fin stil tar vi byen med storm. Nedover gaten mot nøkkeltyven er det folk som danser, og jeg kjenner igjen en sånn knute i nakken, ikke sant, for det er Rapunzel. Hurra hurra. Jeg drar Kongla i armen for å stoppe, og når Rapunzel og de andre er ferdig med å danse svanesjøen i labfrakker så vinker jeg masse og så løper vi på hverandre og lager små hylelyder, akkurat sånn som jenter gjør. Det er ganske fint noen ganger, sånn når man er glad på ordentlig. Det er alltid fint å treffe dem man danset med før. De er jo så søte alle sammen.

Vi går på Zara, men det er kjedelig, så da går vi og henter nøkkelen før vi glemmer det.

Vi går på alle bruktbutikker vi kan finne, og Kongla får fem Norgesglass til blåbærene som hun skal plukke, og masse andre ting. Jeg finner noen bøker til ti kroner stykket og et par skåler som jeg kan gi bort, om jeg ikke beholder dem selv til smågodt og denslags, såklart. Så kjøper vi brød, melk og is og drar hjem til meg, slenger oss på sengen og spiser noen brødskiver, før vi tar en boks is hver og plasserer rumpene våre på et pledd på gulvet. Der lærer jeg henne å lage makraméarmebånd og sånt, og så blir vi sittende sånn med perler og hamp til vi har konsumert en halv liter is hver. Og da er vi plutselig innmari kvalme. Så derfor drar vi på Torget og kjøper en bursdagsgave, og så ser jeg Eventyrjenta, som også er en dansejente fra langt der nede, akkurat som Rapunzel, og da blir jeg så glad at jeg må løpe og klemme henne også. Etterpå hopper vi over den lange brua som små skitunger og så forsvinner Kongla hjem igjen til huset med gress på taket. Det er nesten like tøft som gule vinduer.

I går lå vi på sengen her og spiste melon, mango, druer, potetgull og lakris. Drakk kaffe, vann, øl og vin, og så fikk vi besøk av en jeg kjenner veldig godt, ikke sant. Han krafset på ruten og hadde med sjokolade, potetgull, eplejuice og en svær pizza. Staselig. Vi spiste oss mette og glade alle sammen, og så viste jeg hundre og femti bilder fra min og Konglas safari i Oslo, samt noen familiebilder som jeg kommer til å bli drept for om de får vite det. Men jeg ville jo bare forberede dem på det verste, ikke sant, sånn før de møter dem. Det kommer jo før eller siden til å skje uansett. Det er nok iallfall lett å forstå hvor den infernalske sjarmen min kommer fra nå.

Men joda, ikke sant. Jeg er et kulinarisk mesterstykke på kjøkkenet og disker opp med meksikansk tomatsuppe med ekstra makaroni og brød til mr jobbedøgnetrundt. Fantastisk. Så bare drar han og det er sykt kjedelig, så jeg må tenne masse telys for å ikke dø og setter på Alanis, Yeah Yeah Yeahs, The Kills, Vast og litt andre ting og synger litt og svinser rundt for meg selv for å kunne fungere siden det plutselig er fælt å være alene.

Så det så.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Liljen min har begynt å blomstre og jeg kan ikke riktig bestemme meg for om det lukter godt eller ikke. Fin er den iallfall. Ganske.

Utenfor det gule vinduet som står på vidt gap roper Skambankt om hardt regn, og fuglene kvitrer og jeg syns bittelitt synd i meg selv siden jeg har vondt litt overalt, men det er greit, så jeg drikker Innis & Gunn fra små kaféglass med blomster på og lurer på om jeg skal vaske opp, gå ned i kjelleren med dusjforhenget eller rydde på plass klærne først. I stedet setter jeg meg i hjørnet og filosoferer over om det er for sent å banke hull i veggene til noen bilder nå. Det er kanskje det. Eller nei. Bare litt.

Men i alle. Hamring eller Skambankt? Er det gamle mennesker her så er vel ikke forskjellen den helt store uansett. Bråk alt sammen, ikke sant.

Så neida, jeg sitter her og tramper takten. Det er da noe.

I dag stod vi tidlig opp, selv om jeg kunne gjort det selv, egentlig, men det var fint det. Veldig. Lover. Jeg er glad og det er vel nesten litt ekkelt for omgivelsene noen ganger. Men ja. Så dro jeg da. Gikk ut i regnet og ble klissvåt og kjøpte en flaske vann på veien før jeg hoppet på bussen ut mot galehuset. Fakta. Det finnes visstnok utstyr der til å utføre lobotomi. Konge. Den første pasienten var ironisk nok en lærer har jeg hørt.

Til alles informasjon så kan jeg ikke regne enkel matte. Det er håpløst. Vi startet dagen elegant med en prøve som bekreftet en hver mistanke om at mattekunnskapene er en saga blott. Akk og ve. Hvordan skal det gå. Legg forresten merke til at innlevelsen min er gull verdt. Nei. For det løser seg, sant. Det ligger nok der bak og ulmer. Entusiasmen er iallfall upåklagelig. Jeg gleder meg som en unge til å traske rundt i marka med gummistøvler, lupe og en florabok på mandag. Jeg tuller ikke litt engang.

Men nei, nå går jeg. Oppvask. Skambankt er uansett stille og jeg vil dytte Alanis langt inn i ørene nå. Etterpå tar jeg klærne så jeg kan slenge meg på sengen.

Hej!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva gir du meg, hæ? Klokken er ikke ti engang og jeg somler meg til å si ja til å danse den siste lørdagen i august, sånn litt rundt omkring i byen. Sier at jeg alltids kan bytte noen vakter om det skulle bli problemer med tiden. Så spiser jeg tre brødskiver og blar i en pensumbok som ikke er min, for psykologi er nå en saga blott. Historie. Finito.

Men ja, så går jeg på biblioteket. Skriver ut de der papirene fra Samordna som bekrefter at jeg skal bli realfagslærer – juhu – og tusler til banken. Setter inn penger til mamma så hun kan få kjøre bil igjen, siden jeg er datteren fra himmelen eller noe, og så går jeg til politiet og skaffer meg en fantastisk attest. Ikke på at jeg er et mønstermenneske – neida – mer at jeg er smart som få, som til tross for stygge tendenser ikke har blitt oppdaget. Hehei. Man kan dra sine fordeler ut av å være liten, lyshåra og passe ordentlig av seg. Jeg har  dessuten noen ganger et farlig overbevisende selgersmil.

Topp dette med at vi la oss før tolv i går. Det må være alderen. Helt klart.

Men det stopper ikke der. Neida. Etter å ha krysset hele byen, fra en ende til en annen, ruslende i regnet, så kommer jeg omsider hjem. Klissvåt og en anelse kald, for paraply er en ukjent oppfinnelse. Verden er grå, så jeg setter meg i mitt lille nerdehjørne og setter brillene på nesen. Betaler semesteravgiften. Registrerer meg på Quak. Søker studielån. Sletter mail. Rydder og oppdager at det nye bankkortet mitt er vekk, så jeg ringer og sperrer det. Så spiser jeg en skål ris, siden det var så lenge siden sist, og tar pillene mine. Vanner de nye blomstene og gjør meg så smått klar til å jobbe natt. Slukke tørsten til byens ølfanatikere.

Akk. Kanskje er jeg i ferd med å bli bittelitt ansvarlig og sånt. For en skremmende tanke.

Uansett. Nå som jeg er så godt i gang med å bruke briller, så skal jeg forflytte meg bort til sengen en liten times til. Dra meg gjennom Anna Karenin. Så det. Ikke hele selvsagt, siden jeg ikke er halvveis i den første av fire bøker, men et stykke. Passe på før pensum kommer og kaster seg over meg. Ekkelt å si, men jeg gleder meg. Litt som en unge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende